Anja Johansen's Blog

Utålmodige kunstnere i Trondheim
av Anja Johansen

Kommentaren er skrevet for og publisert på kunstkritikk.no 30.september 2009.

Lansering av trondheimkunsthall.com
Trøndelag senter for samtidskunst
17. september 2009

De unge kunstnerne i Trondheim ønsker forandring i byens kunstmiljø og velger nå å ta saken i egne hender. Men om løsningen er lansering av en ny nettportal for byens kunstmiljø – hva er så problemet?

Tafatte kunstnere, trege og sidrumpa kunstinstitusjoner, fraværende regional og nasjonal medieoppmerksomhet, så vel som manglende distinkte kritikerstemmer i byen: Ryktet kunstmiljøet i Trondheim har hatt de siste årene har ikke akkurat fungert som god reklame for de kunstnerne som måtte vurdere å etablere seg i trønderstaden. Hvorvidt byens kunstmiljø virkelig er dødt, eller om problemet snarere er lite oppmerksomhet fra publikum, eller manglende dekning i media, kan man saktens diskutere, noe som også ble gjort under Marienborg Atelierfellesskaps forum Hva gjør du her? i 2006. De to årene atelierfellesskapet var i drift (2006-08) virket det som om ting var på gli. Men når 90% av billedkunstnerne i dag forlater byen etter endt utdanning, synes det å være et klart signal om at noe må gjøres om man vil sikre et dynamisk kunstmiljø i Trondheim.

Det ferskeste tilsvaret på situasjonen kom torsdag 17. september. Da ble Artscene Trondheim lansert under domenenavnet www.trondheimkunsthall.com. Initiativet kommer ikke fra kommunens side, men fra unge og utålmodige kunstnere. Nettportalen er en utvidelse av Pernille Elida Fjorans bildeblogg Artscene Trondheim, og drives av Fjoran og tre andre masterstudenter fra Kunstakademiet (KiT). Målet med nettsidene er delvis å synliggjøre kunstscenen i Trondheim og omegn, gjennom billedreportasjer, kritikker og etter hvert også videointervjuer. Samtidig håper man å etablere et sted for kunstfaglig debatt, som kan være med på å bygge bro mellom de ulike aktørene i byens kunstmiljø. Navnet på nettstedet kan også sees som et spark til kommunens utredning av kunsthall – av mange kunstnere oppfattet som en langtekkelig og usikker affære. Satsning på en felles arena for kulturarv og samtidskunst (som utredning av kunsthallen er en del av) er vel og bra, men billedkunstmiljøet er tydelig på at man ønsker et rendyrket kunsthallkonsept. Forprosjekteringsrapporten skal ligge klar i løpet av desember i år, men kommunen har ikke gitt noen garantier for at planene blir gjennomført.

Den tilnærmet ikke-eksisterende kontakten mellom akademiet og byens kunstinstitusjoner, samt Adresseavisas manglende dekning av samtidskunst i byen har tidligere fått mye av skylden for det dårlige kunstmiljøet i Trondheim. Flere arrangementer det siste året vitner imidlertid om vilje til samarbeid mellom institusjonene, så vel som interesse for samspillet mellom kunstnerisk produksjon og teoretisk refleksjon. Her kan blant annet prosjektene Produksjon #1 ved Trøndelag senter for samtidskunst (TSSK) og NEWSPEAK ved Babel – visningsrommet ved Stiftelsen Lademoen Kunstnerverksteder, samt utstillingen «Torget» på Trondheim Kunstmuseums avdeling Gråmølna og Samtidslaboratorium 1 på DORA, trekkes fram som eksempler. I fjor ble også kunsthistoriker Solveig Lønmo fast kunstkritiker for regionavisa, samtidig som magasinet og nettstedet kunstforum.as har knyttet til seg to skribenter fra byen. Nå i oktober legges også den første kritikersalongen til Trondheim, med fokus på kritikkens rolle og framtid i regionen. Man kan stille spørsmål ved om kunstmiljøet i Trondheim er tjent med det regionale fokuset på lang sikt, eller om man hadde vært bedre tjent med å få inn flere kritikker og aktueltsaker på de allerede eksisterende nettstedene kunstkritikk.no og kunstforum.as. Når man likevel velger å lansere en egen regional nettportal synes dette å være et ledd i arbeidet med å samle de kunstneriske kreftene og bygge opp selvtilliten i regionen.

Om ønsket er å gjøre samtidskunsten mer synlig i samfunnet, slik det ble lagt fram under et seminar i forbindelse med Produksjon #1 i februar i år, er nok kunsten og kunstnerne også nødt til å finne nye strategier og arenaer for å møte folk utenom de etablerte institusjonene. Kunstner Per Formo har lenge vært en av pådriverne for å utforske nye arenaer for samtidskunsten, både gjennom det offentlige kunstprosjektet Generator (2007) og det pågående arbeidet med kunstprosjekter tilknyttet krigsminnesenteret på Falstad. Madeleine Park har på sin side vist seg som en viktig drivkraft på TSSK både når det gjelder samarbeid og formidling. Hun rydder nå kjellerlokalene på senteret for å gjøre plass til The Black Cube – et nytt visningsrom for lyd og video som lanseres neste uke. Verkstedhallen – østbyens nye flerbruksscene – har vist seg som en glimrende arena for rockekonserter, så vel som teateroppsetninger og lyrikkopplesninger, og vil til helga huse The Black Cubes første arrangement, med audiovisuelle show av blant andre Alexander Rishaug og Marius Watz.

Det synes med andre ord ikke å skorte på initiativ fra kunstnernes og de lokale institusjonenes side, men engasjerte kunstnere og kuratorer er ikke nok. Bergens nå blomstrende kunstliv, med en markant kunsthall og flere nye gallerier og atelierfellesskap, fremstår som et tydelig eksempel på at kunstarbeiderne trenger drahjelp fra kommunen, både når det gjelder tilrettelegging og økonomisk støtte. Etter at Marienborg ble oppløst (blant annet på grunn av ugunstige leieforhold) i fjor har det så vidt jeg vet ikke blitt etablert noen arbeidssteder for unge kunstnere i byen. La oss håpe at utredningen av en kunsthall i Trondheim ikke forsvinner i arkivet, men at de industrielle lokalene på DORA kan huse både visningsarena og arbeidssted for byens kunstnere fremover. Utvidelsen av Trøndelagsutstillingen, samt en rekke andre utstillinger og teaterforestillinger i bygget de siste årene, viser med all tydelighet at rommene her kan og bør fylles med kunst.

“The question of the animal is in essence a question of the human”, skriver Cary Wolfe i Zoontologies. The Question of the Animal (2003). Definisjoner etableres alltid i relasjoner, ofte gjennom dikotomier og gjerne i hierarkier. Så også med definisjonene av dyr versus mennesker, det dyriske versus det menneskelige. De siste ukenes opprulling av den norske pelsdyrnæringens manglende dyrevelferd i media er bare en påminnelse om disse hierarkienes mørke sider. Artikkelen under skrev jeg i februar i år, etter å ha besøkt utstillingen «Interspecies» i Manchester. Den ble publisert  i Billedkunst 2/2009 og er også tilgjengelig fra arkivet deres på nett.

 

Refleksjoner over vårt forhold til dyr

Utstillingen «Interspecies» ønsker å stimulere til refleksjon over og debatt om hvordan vi ser vårt forhold til dyr, og presenterer seks kunstprosjekter som på ulike måter problematiserer det etablerte artshierarkiet. Tematikken åpner for dypt filosofiske så vel som pragmatiske, juridiske problemer i samtiden. At det i år er Darwins 200-årsjubileum gjør den ikke mindre aktuell.

Å møte på levende dyr i kunstsammenheng er unektelig et fenomen av nyere dato, til tross for forløpere i Jannis Kounellis hester eller Joseph Beuys coyote. Ved inngangen til det nye millenniet presenterte Eduardo Kac sin genmanipulerte, selvlysende kanin Alba (GFP Bunny, 2000), mens Marco Evarissti tilbød publikum å starte blendere med levende gullfisk i. Kunstnerne, som i utgangspunktet ønsket å bevisstgjøre oss om ansvaret som ligger i makten vi har over andre dyr, genererte en rekke diskusjoner om de etiske implikasjonene ved bruk av dyr i kunstneriske sammenhenger. Det samme året som Kac og Evarissti skapte furore ble gruppen Justice for Animals Arts Guild (JAAG) stiftet, og kunstneren Mark Dion presenterte «Some notes towards a manifesto for artists working with or about the living world». Biokunstens diskurser kretser ofte rundt menneskenes forming av og kontroll over naturen, noe som synes mindre relevant for utstillingen «Interspecies» som ble vist ved the Cornerhouse i Manchester 24. januar – 22. mars i år. Hovedspørsmålet kurator Rob La Frenais fra the Arts Catalyst stiller er derimot: Kan kunstnere arbeide med dyr som likeverdige?

The Arts Catalyst[i] er en organisasjon som vektlegger samspillet mellom kunst, forskning og aktivisme, og initierer utstillinger og prosjekter som undersøker aktuelle og omstridte tema innen vitenskapene, så vel som i samfunnet generelt.

Verdi, likeverd, verdighet

For tre år siden skapte Kira O’Reilly mediestorm i England med sin performance Inthewrongplaceness, dokumentert og distribuert gjennom fotografier hvor kunstneren lå naken på gallerigolvet med en død hunngris i armene. Ved åpningen av «Interspecies» valgte O’Reilly en mindre provoserende tilnærming enn i 2006, og tilbrakte 36 tilsynelatende harmoniske timer med en levende hunngris kalt Deliah, i en innhengning i galleriets øverste etasje (Falling asleep with a pig). I begge settingene behandlet kunstneren grisen (død eller levende) med oppriktig interesse og stor respekt, uten å henfalle til ensidig moralisme eller mystifisering.

I vestlige moderniserte samfunn blir dyr ofte enten gjenstand for enten objektifisering gjennom henholdsvis matvareindustrien og forskningen (med patenterte mus og kaniner), eller antropomorfisme gjennom populærkulturelle uttrykk. I sin nyeste bok When Species Meet (2008) kritiserer biologen og vitenskapsteoretikeren Donna Haraway begge disse ytterlighetene. Hun understreker at snarere enn å definere dyrene ut i fra en menneskelig målestokk, må vi finne nye måter å samhandle med de på. For kanskje dreier det seg ikke så mye om likeverd, som om verdighet for begge parter? Eller som Haraway skriver: «the chance of getting on together with some grace»[ii].

Menneskedyret

Med utgivelsen av Artenes opprinnelse revolusjonerte Darwin både vitenskap, verdensbilder og forståelsen for samspillet mellom artene på kloden. 150 år etter kan genetikken fortelle oss at vi deler 98% av vårt DNA med sjimpansene. Egenskaper man tidligere har ansett som særegne for mennesker, slik som verktøybruk, opprettelse av sosiale allianser, så vel som løgn og kreativitet, er observert hos høyrestående primater, og grundig dokumentert av primatologer som Jane Goodall, samt forskere innen kognitiv etologi. Hvilke etiske og juridiske konsekvenser dette eventuelt bør få har stått sentralt for dyrevernbevegelsen, og ble sist aktualisert i fjor høst da østerrikske dyrerettsaktivister anket inn en sak for menneskerettighets-domstolen i Strasbourg på vegne av sjimpansen Matthew Hiasl Pan.[iii]

Kunstnerne Nicolas Primat og Rachel Mayeri samarbeider begge nært med primatologer og forskere innen kognitiv etologi, i sine utforskninger av hva vi har til felles og hva som skiller mennesker fra andre høyerestående primater. Mayeri sidestiller feltopptakene av bavianer i deres naturlige habitat (Baboons as Friends) med en rekonstruksjon av lignende sosiale drama med skuespillere ved en bar, i film noir-sjangerens suggestive stil (Primate Cinema). Umiddelbart oppleves det som en banal kommentar på likheten mellom parringsritualene hos mennesker og bavianer, men om man vil kan man også lese inn problematiseringer av en slik sammenligningspraksis, myter om natur, og igjen filmens rolle i reproduksjonen av de samme mytene. Både Portrait de Famille (Saimiris) og Making of: Les Petits Hommes Vers (2007) av Primat (tilfeldigvis hans opprinnelige navn) er uhøytidelige og lekne videosnutter som i følge kunstneren dreier seg om å lage film med, snarere enn om, apekatter.

Apteronotus albifrons

Videomediet er også utgangspunkt for Ruth Mclennan, som har arbeidet tett med eiere av jaktfalker – et eksempel på samarbeid mellom dyr og mennesker som strekker seg langt tilbake i historien. I videoen The Hawk and the Tower (2007-09) presenteres tilskueren for et utsnitt fra storbyen London, sett fra haukens perspektiv. Teknikken er den samme som i National Geographics actionpregede «Crittercam»-serier, hvor forskerne fester kameraer på dyr for å kartlegge atferd ute i deres habitat. Slike videoer har en sterk fascinasjonskraft, men er også svært problematiske om intensjonen er å få innsikt i dyrenes verden, fra deres «perspektiv». Filosofen Thomas Nagel problematiserte denne forhåpningen i sitt berømte essay «What is it like to be a bat?» fra 1974: Mennesket kan forestille seg hvordan det vil være å oppføre seg som en flaggermus, men vi vil aldri kunne vite hvordan det er å være en flaggermus, hevder han. Å låne en «utsikt» overbrakt gjennom videoens teknologi er langt fra det samme som å erfare hva det vil si å være en hauk eller en delfin, med deres kroppsfølelse, sanseapparat og interesser.

Inne i det mørke forsøksrommet til multimediekunstneren Antony Hall, med lyd- og lyssignaler som eneste stimuli, mener jeg imidlertid å ane konturene av en fullstendig ukjent måte å persipere omverden på, hos arter ikke alle umiddelbart føler hverken slektskap eller empati med. ENKI experiment 3 (2008) var det eneste interaktive verket på utstillingen og annonserte muligheten for å kommunisere med en elektrisk fisk av arten Apteronotus albifrons, kjent for å være både lærenem og ha god hukommelse. Anvendelsen av begrepet «kommunikasjon» appliseres her likevel ikke uten vanskeligheter, men snarere forstått som utveksling av biosignaler. Den elektriske pulsen fiskene sender ut for å orientere seg i sitt submarine miljø og kommunisere med andre elektriske fisk (EOD) oversettes gjennom et dataprogram til lysglimt og lydfrekvenser det menneskelige sanseapparat kan oppfatte, og som man tror kan ha en positiv psyko-fysiologisk effekt på menneskekroppen. Halls eksperimenter er utviklet i samarbeid med neuroforskere, elektroterapeuter og zoologer, og søker blant annet å finne mere skånsomme måter for å involvere dyr i forskningssammenheng. 

Miljøpolitiske allianser

Utstillerne på «Interspecies» har alle gått inn i tverrfaglige samarbeid med eksperter fra ulike fagområder og praksiser, så vel som dyr med spesifikke egenskaper. Alliansene viser seg å være overraskende fruktbare, og får i prosjektet Pigeon Blog av Beatriz da Costa et aktivistisk tilsnitt. Kunstprosjektet ble gjennomført i samarbeid med såkalte «pigeon-fanciers» i California i 2006. Dokumentasjonen er presentert gjennom video og online blogg i galleriet[iv]. Duene er urbane dyr, og som byboere deler vi habitat med de ofte oversette og mislikte fuglene. Mens de tidligere har vært gjenstand for Darwins nysgjerrighet så vel som postvesenet og militærets utnyttelse, blir duene gjennom da Costas prosjekt egnede assistenter i lokalt miljøpolitisk arbeid. Utstyrt med GPS og sensorer for registrering av luftforurensning flyr fuglene dit menneskene ikke kan, og bidrar til å sette et lenge oversett problem i USAs storbyer på dagsorden. Bedre byklima skulle være av interesse for mennesker så vel som andre arter.

 

---

[i]  www.artscatalyst.org

[ii] Donna Haraway, When Species Meet, Minneapolis. University of Minnesota Press, 2008, s. 15

[iii] Omtalt under artikkelen «Med rett til å eksistere» av Miriam Stackpole Dahl i Ny Tid, oktober 2008.

[iv] www.pigeonblog.mapyourcity.net

Nå har jeg endelig fått åpnet konto i Cultura bank  - den eneste banken i Norge som drives etter prinsippet ”social banking”! Denne internasjonale bankbevegelsen bygger på to hovedprinsipper: transparens – at innskyterne får vite hva pengene brukes til – og at utlånsformålene vurderes etter sosiale og miljømessige kriterier. Blant de nyeste utlånsprosjektene til Cultura finner man Furu Steinerskole i Hedmark, Økomat Helt Nord, Tømrermester Raphaël Kjærets personlige foretak på Hurum, samt Kurant, et nystartet visningsrom for  kunst og musikk i Tromsø. Du kan lese mere om Culturas etiske retningslinjer her.

På denne sida kommer jeg til å idémyldre og samle fruktbare tanker for kommende prosjekter. Velkommen opp på loftet mitt*